Varslingssak i Hjemmesykepleien.

Hvorfor er det så mange sykepleiere som blir mellomledere?

Hva med å ha rett kompetanse til rett jobb eller personlig egnethet?

Her er et eksempel på et arbeidsforhold der en virksomhetsleder og to mellomledere i årevis har krenket en rekke dyktige helsefagarbeidere, men som dessverre aldri har måttet stå ansvarlig for disse forholdene. Disse menneskene er så beskyttet og har så sterk fassade at ingen over dem har mulighet til å se hva som egentlig foregår. De som blir utsatt, deres fastleger, familier og andre støttespillere forstår, men dette hjelper fint lite...spesielt når varslingssekretariatet heller ikke har kompetanse nok til å forstå hvordan dette kan løses. Det ender som regel med at offerene sitter igjen med posttraumatisk stress syndrom og får beskjed om å legge opplevelsen bak seg, noe veldig få klarer...

Historie fra virkeligheten:

Mitt arbeidsforhold i hjemmesykepleien startet våren 2016. Med mange års erfaring i eldreomsorg og annet helserelatert arbeid var dette en fin arbeidsplass med mange fine kollegaer og brukere. Jeg fikk veldig gode tilbakemeldinger på at jeg gjorde en god jobb på alle måter. I 2016 startet jeg sykepleiestudiet i Drammen og jobbet ekstravakter ved siden av. Min leder frarådet meg å ta sykepleierutdannelse og mente dette var alt for krevende..? Jeg husker at jeg var sykemeldt en kort periode som ekstravakt, og at jeg etter dette fikk noen merkelige og skremmende telefoner fra min leder. Hun påsto at jeg hadde glemt å gi 13 medisinen til en pasient og at en annen ekstravakt hadde meldt fra om dette. Hun nevnte også navnet til bruker flere ganger gjennom samtalen og jeg har vitne på hva som ble sagt under samtalen. Hun meldte også om et medisinskap som ikke var blitt låst. Jeg ble skrekkslagen og bekymret, spesielt når min leder også sa at det kunne gå så ille at bruker i verste fall måtte på sykehuset for å bli pumpa!

Dagen etter tok jeg dette opp med de sykepleierne som satt på vaktrommet og de stilte seg uforstående til dette. De sa at brukeren fikk Glukamin kl.13 på grunn av et brudd for flere år siden og at denne medisinen over hode ikke hadde stor betydning.

Jeg snakket også med ekstravakten som også stilte seg helt uforstående til dette etter som han ikke hadde meldt fra om noe avvik slik det hadde blitt sagt. Da jeg neste gang kom til bruker så jeg at alt var signert og i orden på datoen dette gjaldt. Jeg ble naturlig nok skeptisk og utrygg. Min leder ringte meg igjen etter noen dager og gikk frem på samme måte som sist, men denne gangen stoppet jeg henne og ba om at hun måtte ta opp ting med meg når jeg var på jobb og ikke på min fritid.

Etter en liten stund, kanskje noen uker kom jeg på jobb og hadde fått kink i nakken. Vi hadde allerede fått melding om en som var syk så jeg ville prøve så godt det lot seg gjøre å fullføre vakten. Jeg fortalte kollegaer at pappaen til mine barn var nevrokiropraktor og at han kunne komme ned på boligsenteret der jeg skulle være den kvelden. Dette ble mottatt positivt av mine kollegaer. Da jeg var på Boligsenteret og hadde avtalt møte med nevrokiropraktor snakket jeg med sykepleier ansvarssykepleier. Hun sa: jeg ser du er stiv i nakken….

Da jeg var på vei hjem ringte hun meg og sa at hun skulle sende avviksmelding og at hun ble helt «satt ut» da jeg sa at jeg hadde invitert min ex ned på boligsenteret! Jeg spurte henne hvorfor hun ikke kunne sagt noe FØR jeg gjorde dette, og hvorfor vi ikke kunne snakke sammen som voksne mennesker, men dette fikk jeg ikke svar på. Hun sa bare at da visste jeg hvem som hadde sendt avviket i hvert fall...

Etter dette ville min leder og nestleder ha et møte med meg. Jeg utrykte ovenfor min leder hva jeg syntes om å «lage» en sak ut av dette. Det ble noen mail frem og tilbake og da jeg skulle innom jobben for å lese mail oppdaget jeg at adgangskortet mitt ikke fungerte lenger...de hadde allerede stengt meg ute. 

Da møtet fant sted hadde de allerede bestemt at jeg ikke skulle jobbe der lenger. (De sa dette selv). Jeg mistet ikke bare mitt livsgrunnlag for en stund, men fikk også krenket mitt navn og rykte med tanke på «avviket» om at jeg skal ha fått massasje av min ex i arbeidstiden. Nevrokiropraktoren er en høyt respektert fagperson på internasjonalt nivå som kun gjorde dette for å hjelpe meg slik at jeg ville klare vakta. Behandlingen tok 5 min. Vi har hatt et godt samarbeid rundt våre to barn i mange år.

Min leder har altså løyet til meg pr. telefonen for å skremme meg og gjøre meg usikker. Hun overholdt ikke taushetsplikten ved å nevne brukeren sitt navn flere ganger under samtalen og kunne ikke vite hvor jeg var eller hvem jeg satt sammen med.

I ettertid av hendelsen merker jeg også at det er underlig stille rundt mitt andre arbeidsforhold på den tiden. Dette stedet var mitt første arbeidssted som 18 åring og husket dette arbeidsstedet med et stort positivt fortegn. Jeg glemmer aldri vår dyktige leder på den tiden og det fine arbeidsmiljøet vi hadde. På den tiden var dette et psykogeriatrisk sykehus. I dag er dette en rehabiliteringsavdeling.

Jeg ringte de etter hvert og spurte hvorfor jeg ikke fikk noen vakter og de fortalte meg da at jeg var blitt utestengt fra GAT på grunn av en personalsak. Jeg har også vitne på at min leder begynte å granske rundt mine tidligere arbeidsforhold i håp om å finne noe hun kunne bruke mot meg. Ved et senere møte med virksomhetsleder og min leder sa de at denne utestengelsen bare var en feil. Hr sjefen har også hatt møte med disse to i etterkant og jeg ble fortalt at ingen av de hadde noe vondt å si om meg. HR sjef sa også til meg at de beste referansene er de som ikke blir oppgitt. Han forsvarte lederne og gav meg intet løft slik man forventer av en HR sjef, spesielt etter at ordfører har bedt meg om å gå til han.

En venninne og kollega av meg som også jobbet i hjemmesykepleien kunne en dag fortelle meg at mye hadde skjedd på arbeidsplassen etter jeg sluttet. En dag hadde min leder tatt henne inn på kontoret for å fraråde henne å ha kontakt med meg på fritiden. Min venninne kan bevitne denne hendelsen.

Oppsummert vil jeg si at en leder som lyver og sprer usanne rykter om en ansatt til andre arbeidsledere innad i systemet ikke er verdig en lederstilling. Det vises også til taushetsplikten som helsepersonell plikter å følge. Denne ble ikke overholdt. Det å stenge en person ute fra arbeid samtidig som behovet ikke er dekket er også veldig spesielt. Dette forteller meg også at de gjør dette bevisst. Jeg har vært vitne til en inkompetanse innenfor ledelse som bidrar til en fryktkultur som vokser seg inn i et arbeidsmiljø. Dette bidrar ikke til å skape utvikling, åpenhet, raushet og mot, men truer vår ytringsfrihet og setter begrensninger for vår åpenhet og utvikling. Jeg opplevde også ledelsen i forbindelse med sone sør som narsistisk med bakgrunn i de metodene som ble brukt. Dette arbeidsforholdet har fått store konsekvenser for meg både inntektsmessig, men også i søken etter nye jobber i eldreomsorgen. I forbindelse med et jobbsøk innenfor eldreomsorg vil det være naturlig at den nye arbeidsplassen søker referanser der jeg har jobbet før innen eldreomsorg. Slik det er nå er jeg derfor utestengt fra å jobbe i eldreomsorgen.

En ble til tre der alle hadde lignende erfaringer med alle de tre lederne og vi varslet Kommunen om forholdene. Vi snakket igjen med ordfører og politikere, men kom ikke videre. I tillegg til våre historier har vi vært i kontakt med flere alvorlige saker med de samme lederne, men disse klarte ikke flere påkjenninger og hadde ikke sterk nok helse til dette. Felles trekk hos alle var mareritt, tankekjør og angst med fysiske utslag. En av fastlegene ble også truet av virksomhetsleder etter at legen støttet sin pasient. 

Er det flere der ute som har opplevd noe liknende og ønsker å dele historien anonymt så ta kontakt for sånn kan vi ikke ha det!