Psykisk helse i studentlivet

Historie fra Sykepleieskolen:

Min første praksis i hjemmesykepleien gikk greit med bakgrunn i at jeg hadde jobbet i hjemmesykepleien tidligere og 16 års erfaring med eldreomsorg. Jeg hadde en svært dyktig veileder ved praksisstedet som var både trygg i seg selv og en veldig erfaren sykepleier. Vår veileder fra skolen derimot burde aldri vært veileder etter min mening. Grunnen til det er at hun bare skapte dårlig stemning når hun kom på sine besøk. Hun sa og gjorde ting der som ikke bare jeg, men også min spl. Veileder reagerte kraftig på. I sluttsevalueringen påpekte hun at jeg hadde brukt litt for mange ord, noe jeg sa at jeg var klar over og ville jobbe mere med. Hun sa: «Ja, for dette er jo veldig viktig når du skal skrive rapporter o.l.når du blir sykepleier...ja, nå vet vi jo ikke om du blir sykepleier enda da..» Jeg husker at min spl.veileder på praksissteder skøyt inn at hun synes jeg var veldig god på å skrive rapporter og dokumentere i Gerica og dette var vel det som reddet meg. Vi var begge rimelig sjokkert og snakket om dette etterpå. «Sa hun virkelig det???» Uansett...jeg sto i min første praksis, men meldte inn denne episoden til skolen og gav utrykk for at jeg ikke var særlig fornøyd med min praksisveileder. Jeg hørte aldri noe mer fra skolen om dette og tror ikke det gagnet meg å ta dette videre. Etter å ha møtt en del mennesker med samme erfaring som meg vet jeg at dette er meldt inn flere ganger tidligere. Hva har blitt gjort? Høyst sannsynlig ingen verdens ting!

Historie fra andre år i praksis:

Vi var 5 studenter som skulle ha praksis på ortopedisk avdeling. På det første møtet vi hadde med avdelingsleder var vi alle spente og klare for praksis! Likevel var det en setning avdelingsleder sa høyt og tydelig på dette møtet som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min: «Jeg vil bare si at vi har svært lite toleranse for fravær og det skal mye til for å få dette godkjent. I tillegg vil jeg gjøre dere oppmerksomme på at dette er en krevende plass å jobbe og dere kommer til å bli så slitne at dere vil felle tårer og grine i gangene her....»

Jeg hadde forskjellige veiledere de første to ukene, noe jeg tok opp med skole og avdelingen. Dette gjorde det mer uoversiktlig da disse veilederne ikke snakket sammen og visste ikke hva vi hadde vært gjennom av prosedyrer osv. Jeg skulle nok ikke ha tatt opp dette for etter det ble jeg selvfølgelig den uheldige som traff på det siste jeg trengte nå, en arrogant og kald veileder..

Avdelingsleder fikk dessverre rett på mange måter og det ble tydeligere for meg hvordan denne avdelingen var. Med dårlig syn, der jeg forklarte at jeg ventet på nye briller ble jeg satt på medisinrommet i mange timer uten at jeg fikk forklart hvordan systemet var lagt opp, om felleskatalogen osv. Jeg synes det var rart at vi skulle bruke så mye tid på medisinrommet i denne praksisen etter som vi skulle videre i medisinsk praksis etter dette. Det jeg tror er at de så at dette ikke var min sterkeste side og satt meg på prøve...Min veileder sa veldig lite og var ikke en veileder etter mitt skjønn...

«Hennes tilnærming var på ingen måte pedagogisk, men jeg ser jo også at det er lite pedagogiske fag i sykepleierutdanningen. Hun stilte meg til veggs med spørsmål som jeg ikke var forberedt på og når jeg sa at det føltes ubehagelig ble det bare verre. Jeg oppdaget at hun smilte når hun klarte å låse meg fast.»

Jeg opplevde flere episoder på avdelingen der pasienter ikke fikk nødvendig helsehjelp. To ganger hjalp jeg pasienter med sengeskift fordi de ikke hadde fått hjelp til å gå på toalettet. En annen gang var det en pasient som ikke fikk frokost... Jeg opplevde en avdeling med mye baksnakking og sladder, nedsettende uttalelser om pasienter på vaktrom (min veileder) og manglende samarbeid blandt de ansatte. Jeg fikk inntrykk av at terskelen for å be om hjelp var vesentlig høy og at dette gikk utover pasientene. En ansatt sa til meg at sånn var det noen ganger og at det var best å klare oppgavene sine. Han sa også at det var umenneskelig å jobbe der og at han gledet seg til å bytte jobb neste uke.

Etter ca, to uker merket jeg på hele meg at helsa begynte å skrante. Jeg hadde rast ned 3 kilo på kort tid, sov dårlig om natten, våknet med hjertebank og fikk synsforstyrrelser. Jeg forsto ingen ting da jeg plutselig så flashlys, dalende prikker i synsfeltet og kjente en tendens til hodepine hele tiden. Det at jeg reagerte så sterkt tror jeg skyldes tidligere liknende erfaringer og at kroppen forsøkte å si fra. Tross alt fikk jeg veldig gode tilbakemeldinger fra pasientene som stadig trodde jeg var utdannet sykepleier og de spådde en god framtid for meg...

Med tanke på at jeg var i rimelig god form, jogget lett 6 km før frokost på en fridag og var topp motivert for praksis måtte jeg nå informere min lærer på skolen om mine helseproblemer. Alt dette gikk også utover konsentrasjonen og jeg gikk til slutt rundt på avdelingen som et skadeskutt dyr som var i ferd med å gi helt opp. Jeg sendte en lang mail til min lærer på skolen som igjen informerte avdelingen...dagen etter fikk jeg varsel om at jeg kunne stryke i praksis. Grunnlaget var vagt synes jeg spesielt med tanke på hva et slikt læringsmiljø gjør med konsentrasjonen og læringsevnen forøvrig. Jeg så mine medstudenter gråte i kantina før vi skulle opp på avdelingen igjen og jeg fikk massiv støtte av en god del av de som jobbet på avdelingen. Jeg ble fortalt at de hadde hemmelige møter på fritiden for å diskutere ledelsen på avdelingen. Jeg forsto gjennom samtalen at mye av det de diskuterte var i tråd med et jeg opplevde på avdelingen.

Under midtevalueringen forsøkte jeg å forklare hvordan jeg opplevde situasjonen og den behandlingen jeg fikk. Jeg ba om at de skulle la varslet bli diskutert muntlig slik at jeg ikke skulle utsettes for enda mere press, men dette ble ikke tatt til følge. Jeg ble fortalt at jeg ville få varslet i posten og at skolen ville bli informert, men da tok jeg ordet og sa noe sånt som: Hvis dere betviler min evne til å gjennomføre praksis etter så mange års yrkeserfaring, et år gjennomført sykepleierutdanning og topp motivert så ville jeg igjen betvile deres evner til å veilede elever i praksis! Jeg var rimelig forbanna når jeg sa dette, men forholdt meg helt rolig der jeg satt med en hoppende forbanna avdelingssykepleier ved min side som sa: Hvis du betviler våre evner til å ha elever her så kan du bare gå ut døra der med en gang! Jeg lot henne bare hoppe og rope, overså henne fullstendig og henvendte meg til min lærer fra skolen som satt rolig og snakket mer om de faglige innleveringen og hvordan disse kunne forbedres. Ettersom jeg ikke hadde hatt en trygg og god veileder fra starten ble det veldig uoversiktlig og vanskelig å følge emneplanen. Etter midtevaluering skulle jeg skrive et møtereferat og dette ble veldig langt for å få meg alle detaljene. Jeg beskrev konkret hva som ble sagt og hvordan, men hørte aldri noe mer om dette.

Når jeg nå gikk i gang etter dette hadde jeg mange gode dager, bl.a.når jeg skulle ta igjen noen dager (fravær) og måtte jobbe helg. Jeg møtte andre veiledere på grunn av dette, noe som gjorde det enda mere klart for meg hvilken fantastisk forskjell dette gjorde. 

«Hvorfor kreves det ikke mer kompetanse og personlig egnethet for å være veileder eller leder? Hvordan skal det bli i Norsk helsesektor når vi ikke prioriterer dyktige ledere som kan løfte et personale til et faglig høyt nivå? Jeg ser jo at dette til sist går utover den svakeste gruppen av pasienter, brukere og pårørende?»

Som en skjelvende og angstfull student var det jo ikke vanskelig å få meg til å velte helt og dette skjedde på den aller verste dag i praksis. Jeg skulle klargjøre insulin til en pasient, noe jeg fikk hjelp til av en ansatt sykepleier. Etter at jeg hadde blitt presset så hardt på at jeg måtte vise mer selvstendighet og jeg tenkte at dette var en prosedyre jeg kunne godt og jeg gikk inn til pasienten. Avdelingssykepleier sto i samme rom og observerte hele situasjonen. Jeg la merke til at hun smilte da jeg gikk ut av rommet uten dobbelsignatur...

Pasienten fikk god hjelp og alt gikk greit for han, men dette var jo en feil som dette avskyelige mennesket absolutt kunne bruke mot meg nå. Jeg skulle ha ventet på veileder osv, men med det tempoet som var på denne avdelingen så var hun opptatt med en annen pasient og jeg visste ikke hvor hun var. Det ble mye oppvask og jeg fikk brev fra skolen. Hun viste ingen nåde og strøk meg i praksis siste uka jeg var der. Jeg var uansett så letta over å slippe å være på denne avdelingen mer at jeg bare valgte å ligge rett ut, sove, spise og være sammen med mine barn igjen. De var glad for å få tilbake sin mamma....

Etter en stund fikk jeg et nytt brev fra skolen om at avdelingsleder på ortopedisk hadde sendt et varsel om skikkethet. Hun hadde bestemt seg for at jeg skulle krenkes og dempes maksimalt etter alt jeg hadde fått med meg på hennes avdeling. Dette gjorde også at jeg ikke kunne begynne i medisinsk praksis og jeg forsto at det ble enda et avbrekk på min utdanning. 

«Etter så mange års erfaring (minst 35 år) innen helse og omsorg der jeg stadig har fått tilbakemeldinger på at jeg burde bli sykepleier og at jeg har et så godt håndlag med dette faget både praktisk og teoretisk er det merkelig at ikke noen i saken så at dette var på grunn av et dårlig læringsmiljø.»

Dermed måtte jeg stille på ca. 10 samtaler med en rådgiver på skolen. Dette var for at hun skulle vurdere om det var noe hold i dette varslet, noe hun sammen med skoleskipnaden fant ut at det ikke var. Jeg gikk ut i praksis i Helsefremmende arbeid, litt preget av det som hadde skjedd og tok eksamen i dette faget i hvert fall…

Jeg hadde virkelig fått sett hierarkiet innen sykepleieyrket og utdanningen, noe jeg ble veldig skuffet over. Dette samsvarer også dårlig med de grunnleggende retningslinjene som en sykepleier alltid må forplikte seg til eller gjelder ikke disse retningslinjene på arbeidsplassen? Hva med å se hverandres ressurser, samarbeide på tvers av våre egenskaper og snakke hverandre oppover? Jeg tror ikke det var mange som fikk et rosende ord på denne avdelingen...i hvert fall ikke hvis man tar bort falskhet og smisking.

Nå forsto jeg plutselig at dette ikke lenger handlet om å være empatisk, ha omsorg for andre, være rettferdig og ha pasientene og arbeidsmiljøet i sentrum. Dette handler mer om hvem som sier fra og hvilken makt posisjon den personen har. Hvis du bare er student eller en ekstravakt har du fint lite å stille opp med når du møter på disse situasjonene, dessverre. Det er for meg ganske skremmende at vi tillater den type psykisk vold i et studentmiljø eller på en arbeidsplass fordi dette gir ikke positivt utslag når det kommer til pasienter og brukere. Hvis vi kan jobbe sammen for å få bort Narsisistiske ledere i Norsk helsesektor som mangler empati, kompetanse og personlig egnethet er jeg veldig sikker på at dette ville hevet kvalitetsnivået mange hakk...hva tenker du?

Etter denne praksiserfaringen har jeg vært i kontakt med juristen ved høyskolen som bekreftet at dette var en ukultur som bare fikk lov å fortsette. Jeg forsto fort at jeg ikke var alene om å bli utsatt for denne type behandling. Mange studenter jeg har vært i kontakt med kjenner seg igjen i det jeg forteller i tilfelle noen lurer på om det bare er meg....